Avskrift heitte det då eg gjekk i grunnskulen, og kva betre måte var det å lære salmane på enn å føre dei pent inn i finskriftboka, gjerne med sjølvkomponert illustrasjon, men like gjerne med eit febrilsk forsøk på å kopiere blomen i Norsk salmebok.
No til dags heiter det plagiat og er kanskje noko av det første elevar lærer seg i møte med den digitale skulekvardagen. Dette er rett nok berre mi personlege erfaring, men dessverre har eg ved fleire tilfelle på ulike skular observert ei tilnærming til digital kunnskap som i beste fall kan omtalast som misforstått: nettlesar på halve skjermen, tekstbehandlar på den andre halvdelen (illustrasjonen har eg laga sjølv, klikk på bilete for større versjon):
Når eleven i etterkant blir spurt om kva han eller ho har lært er det ikkje alltid denne kan svare på det. Vanskelege ord eller innfløkte tankerekkjer blir gjerne inkluderte i notat og innleveringar, men dei kjem sjeldan eller aldri forbi skjerm eller utskrift og inn under huda.
Dette er kanskje eit sidespor til debatten, men min første tanke er at elevane har eit avleggs syn på læring og kunnskap. Og dette synet har dei fått kor? Jau, i skulen. For dei skriv ikkje av kunnskap viss ikkje dei trur at det er det vi er ute etter: reproduksjon. Men då bommar dei/vi kraftig. Den følgjande vurderingspyramiden1, inspirert mellom anna av Bloom's taksonomi og utvikla ved Godøy skule seier noko om kva den moderne skuilen forventar og krev:

Å memorere er på lavaste nivå, og avskrift er i beste fall ein memoreringsstrategi. Løysinga slik eg ser det er enkel: sluttar vi å medaljere oppgulp så sluttar elevane å levere det!
1 http://www.godoy.gs.mr.no/infohefte/dokument/pyramide.jpg [Lasta ned: 11.10.2010]